|
Dette er en sterk og fin historie om å ha barn med Autisme. Noen som kjenner seg igen?
Av Vibeke Jacobsson Autismeforeningen Vestfold
Jeg satt med Johanne ved siden av meg, en kvinne og en mann satt midt imot oss. Johanne og jeg i en sofa, de på stoler, et bord skilte dem fra oss. Stedet var Barne og ungdomspsykiatri (Bup) i Tønsberg, Johanne var 10 år og 5 måneder. Menneskene vi traff var to psykolog-spesialister som hadde intervjuet Johanne og meg, sammen og hver for oss, Johanne hadde også tatt visse tester. Jeg så at leppene til disse to spesialistene rørte seg, og hørte summingen av stemmene deres, noen ord trengte seg igjennom tåka som hadde lagt seg over hjernen min." Asperger Syndrom, bla, bla, bla intelligent bla, bla, bla en autisme, bla, bla, bla, høytfungerende, bla, bla, bla." Jeg kjente en tyngde treffe brystet mitt og hjertet sprakk litt da jeg tenkte:" herregud hun kommer aldri til å føle full morslykke, hun kommer aldri til å miste seg i en intens forelskelse, hjertet hennes kommer aldri til å bli knust i kjærlighetssorg." Samtidig ble jeg sint på meg selv, jeg har jo jobbet med autister! Jeg hadde mistenkt og tvilt men alltid skjøvet det fra meg. Og hva søtten var Asperger Syndrom? På en eller annen måte kom jeg meg igjennom resten av møtet og kjørte hjem igjen til Horten. Jeg klarte å kontrollere følelsene mine så ikke Johanne skulle ane kaoset inne i meg. Et kaos som truet med å ta over hele meg.
|
